Torsteins betraktninger

– Å lære å lese var det største som hente meg som barn.

Publisert: 7. august 2019 10:22.

Del på sosiale medier:

  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
Print Friendly, PDF & Email

Kjære venner – ikke vær redd. Jeg skal ikke skrive om lokalpolitikk. Så les trøstig videre.

Annonser

På radio og TV kan man ikke unngå å høre om Amerika. Det er slik at Trump nesten ikke kan slippe en fjert før det refereres i media. Man kan si hva man vil om denne mannen, og det gjøres. Mest galt, får vi hørte. Men det som er bra leser vi lite om. Om lav arbeidsledighet, og at økonomien går så det griner. Om nye bedriftsetableringer og at den vanlige arbeider igjen har arbeid å gå til. Han la frem et ekspansivt budsjett, som norske medier var kritisk til. Hvorfor det? Dette var et typisk «America first»-budsjett. Men det var som å vifte med en rød klut mot de som har lagt Trump for hat. Jeg har ikke lagt Trump for hat, jeg er mye uenig, men også enig. Jeg følger med på det som skjer i USA. Og jeg vet ikke om norsk media er rette plassen for nøytral informasjon. Men nå lar jeg dette ligge.

Amerika har jeg alltid likt. Fra jeg var guttunge så jeg på Amerika som det forjettede land. Og etter utallige besøk der og mange avmønstringer og påmønstringer, er ikke kjærligheten til dette fantastiske landet blitt mindre. Og så har jeg lest mye om Amerika.

Heldigvis lærte jeg tidlig å lese. Å lære å lese var det største som hente meg som barn. Det åpnet alle dører, jeg var verdensmester, jeg var så stolt av å mestre disse tegnene. Disse bokstavene som for mange er vanskelig. Det var som en sult, jeg glemte meg selv, glemte å spise, glemte alt. Jeg leste alt.

Ja, jeg var et lite skolelys. Jeg kunne sikkert nådd langt med en teoretisk utdannelse. Det kom etter på. Sjøen var min vei ut. Ut i verden. Der på dekk, blant spanjoler som ikke snakket norsk, i dårlig vær og i mestringen av et farlig, hardt og vanskelig yrke, ble jeg voksen. Det var et liv jeg i dag nesten ikke skjønner at jeg kan ha levd. Men det var også drømmen. Og den drømmen fikk jeg leve ut. I motsetning til ungdom av i dag.

Jeg ble gift tidlig. Og Elsa satt mye alene hjemme mens jeg reiste på sjøen. Jeg husker at Elsa sendte meg hilsninger over radioen. Jeg husker en gang jeg sto på broa og lyttet på radio. Da kom en hilsen til meg. Fra hun som satt der hjemme og ventet og hadde alt ansvaret for hus og hjem. Vår yndlingsmelodi: Cat Stevens «Morning Has Broken»

«Morning has broken like the first morning. Blackbird has spoken like the first bird. Praise for the singing, praise for the morning. Praise for them springing fresh from the Word.»

Du verden for en opptur. Også der fikk jeg en bekreftelse på at kjærlighet er det viktigste i livet. Et savn når man er fra hverandre. Og med denne hilsningen over havet så kom man så nær.

Ja, ja. Minnene er der fortsatt. Og hver gang jeg blar i boken om Johnny Cash kommer Amerika nærmere. Mange store personer kommer fra USA. Min helt ble født i Kingsland i Arkansas. 26. februar 1932, midt under depresjonen kom han til verden. Han skulle bli beundret og elsket av tusener over hele verden. Folk fra alle grupperinger og alle politiske avskygninger har fått stor respekt for denne mannen. Mannen som ble den mest anerkjente stemmen innen countrymusikken. Jeg snakker selvfølgelig om Johnny Cash, ”the man in black”. Jeg husker han blant annet for disse ordene: I wear the black for the poor and the beaten down», oversatt betyr det at han gikk kledd i svart i solidaritet med de fattige og utslåtte. Han valgte å stå på deres side. Et fantastisk land og en unik person.

OK, en linje lokalpolitikk til slutt. Også vi Pensjonistpartiet vil kjempe for de fattige og utslåtte. Ja, de finnes over alt.
Ha en fin dag.

Torstein Larsen

Annonser

Les også