Torstein Larsen har ordet i sin makt. Han har opplevd mye gjennom et innholdsrikt liv, lest mange bøker og deler gjerne sine betraktninger med våre lesere.

Torsteins lørdagskronikk:

– Kjærligheten og sorgen er to sider av samme sak, som krone og mynt.

Publisert: 17. november 2018 21:34.

Del på sosiale medier:

  • 2
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
Print Friendly, PDF & Email

God lørdagskveld.
I kveldingen har vi spist rakfisk og drukket aqavit og øl. Jeg ble døsig og satt i godstolen. Tankene kom og gikk. Jeg skriver de like gjerne ned.
«Det er ikke sant at kjærleik gjer blind. Kjæleik gjer klok», sa Haldis Moren Vesaas. 

Annonser

Ja, akkurat, det er kjærlighet det dreier seg om.

Og vet dere; gode forhold fører til at vi utvikler oss som mennesker. Man kan jo spørre seg selv hvorfor man blir forelsket i nettopp den man forelsker seg i. Det finnes ofte ingen logikk.

Man kan lage en liste i forkant over egenskaper; hårfarge, inntekt, høyde, ja, alt man finner tiltrekkende ved andre personer. Man kan beskrive drømmeprinsen eller drømmeprinsessen side opp og side ned. Så forelsker man seg i en som er helt annerledes.

Man kjenner en magnetisk tiltrekningskraft og blir virkelig nysgjerrig på akkurat det mennesket. Å våge å følge kjærligheten ble for meg det eneste rette. Og det har holdt og kommer til å holde helt til tiden skiller oss.

Men man kan også bli glad i en venn.

Jeg traff han jeg den dag i dag kaller «gammenchiefen». En maskinsjef jeg fikk et spesielt godt vennskap med. Et helt spesielt vennskap. Han, en eldre mann og jeg en ung mann. Han var merket av et hardt liv. Han var merket av krigen. Han merket det på psyken. Han var bitter. Han var bitter på den behandlingen sjøfolk fikk etter krigen.

Men nå er han borte, min gode venn og skipskamerat. Jeg var der på hans siste seilas. Han sovnet inn etter et langt, tøft og turbulent liv. For meg, og noen få andre, var det vemodig og trist. Men slik er det: Alt har sin tid, en tid til å fødes, og en til å dø.

Jeg husker begravelsen. I sjømannskirka i Kobe. Kirka var pyntet, men den var pyntet for døden. Jeg fant meg en benk langt bak, selv om det var få mennesker der. Det var en egen stillhet i kirkerommet.

Jeg hadde tatt en time-out fra den travle hverdagen, gått et skritt til side, og så livet i et større perspektiv. I stillheten kom de store spørsmålene i livet nærmere: Hvor kommer jeg fra? Hvor går jeg hen? Hva er meningen med livet disse årene?

En tid til å gråte, en til å le.

Presten leser noen kjente ord fra den gamle boka: «Alt har sin tid, En tid til å fødes, en til å dø. Ei tid til å plante, og en til å rykke opp. En tid til å gråte, en til å le. En tid til å sørge, en til å danse. En til å lete, en til å miste.»

Jeg kjente sorgen rørte på seg inni meg, men ikke som en kraftig knyttneve i magen, bare som en mild hand som berørte meg. Det var en gammel kompis og venn som var død. Ingen dramatikk, tiden hans var kommet.

Presten snakker om sorgen som kjærlighetens pris, den prisen vi må betale for å knytte oss til hverandre. Prisen for å møtes er smerten ved å skilles. Kjærligheten og sorgen er to sider av samme sak, som krone og mynt.

Kjærligheten er navnet på den ene siden, på solsiden, og sorgen er skyggesiden. De hører begge med til det å være menneske. For alt har sin tid, en tid til å sørge, og en til å danse. En tid til å gråte, og en til å le. Vi gjorde alt dette, du og jeg, chiefen.

Bare så synd at bitterheten over den urettferdige behandlingen han hadde fått for å tjene Norge i krig i 5 lange år aldri slapp taket i han. Jeg er glad og stolt over å kunne kalle meg hans venn.

Og jeg er glad og stol over å ha levd i 54 år sammen med min Elsa. Det beskrives godt ved et dikt av Tor Jonsson:

«Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er».

Les også