Beredskap sett fra "Destinasjon Munkedalen"

Vi skal alle gjøre vår plikt i krisesituasjoner

Publisert: 19. august 2018 10:18.

Del på sosiale medier:

  • 5
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
Print Friendly, PDF & Email

Ingvar Aabrek Klingenberg skriver sin betraktninger fra "stedet der ingen trodde nokon kunne bu" - Munkedal i Kvenvær. Fra spisestuen i Munkedalen har Ingvar denne helga skrevet noen betraktninger rundt beredskap og opplevelser rundt det. Ordkløyveri, egne erfaringer og ikke minst like tidsaktuelt. Les dagens "Destinasjon Munkedalen" om beredskap. Lykke til.

Annonser

Min mor var bergenser født 18. januar 1937. Hun hadde to gode minner daterbare til sommeren 1939. Så kom 9. april 1940. Barnevognen var tatt ned fra loftet. Mye ble lagt oppi. Så ble mye tatt ut igjen for å legge noe nederst før det som var tatt ut ble lagt oppå igjen. Morfar spurte stadig vekk min mor «Hva heter du og hvor bor du?» Hun kunne nok sitt etternavn fra før, men veinavnet var sikkert ikke det enkleste å få til for en treåring, selv om hun var flink.

Det ringte på. Der var en eldre slektning som hadde gjort det godt og hadde både bil og landsted. Han var der for å ta dem med. Den kvelden var det skuddveksling mellom et tysk skip og et britisk fly. Min mor husket også at hun fikk legge seg med sokkene på.

Matmangel

Min far var trondhjemmer født i 1929. I april eller mai 1940 så han en tysk soldat spise to sjokoladeplater med smør eller margarin mellom. Det så ekkelt ut. Maten ble rasjonert, men det ble uansett for lite av den, og min far kom til å gå sulten til sengs. Han tenkte tilbake på sjokoladeplatene med smør mellom og ønsket seg dette å spise. En vedvarende lyst på ananas var trolig et tegn på C-vitaminmangel.

Store utfordringer

Vi kan ikke ta det for gitt at det aldri blir krig i Norge på nytt. Krig kan ha mange former. En er hva vi til vanlig tenker på som krig, andre er f.eks. en terrorbølge som daglig rammer viktige knutepunkt i samfunnet. I krig blir forsyningslinjer for mat og helse brutt eller må legges om, ikke minst fordi mange mennesker flytter på seg. Det blir straks arbeidet iherdig med å produsere mer mat lokalt, koste hva det koste vil.

Det skjer om igjen og om igjen i kriger at sivilbefolkningen vil bort fra byene. Hitra og Frøya er et naturlig område å evakuere til. Her er ingen militære installasjoner en fiende vil prioritere å ødelegge. En landgang for å ta eller gjenerobre Trøndelag er det meningsløst å utføre i øyregionen. Vindretningen er til vanlig slik at farlige stoffer i luften på fastlandet ikke vil blåse hitover. Det vil komme en sammenhengende bilkø fra Trondheim med folk som skal til hus eller hytte hvor de har familie og venner. Andre kommer bare på måfå og blir innlosjert i skolebygg og samfunnshus.

Dagens beredskap

Det offentlige har en beredskap for ulike krisesituasjoner. Både kommuneadministrasjon, politi, brannvesen, helsevesenet og Forsvaret har planene klare for ulike kriser som kan dukke opp. Innimellom er det også øvelser. Man kan øve på mye, men man kan for det første aldri vite helt nøyaktig hva slags krise som kan oppstå og hvorledes den vil forløpe.

Dernest har vi hvordan vi personlig takler en krise og er forberedt på den. Da min morfar fikk beskjed om mobilisering, forsøkte han å komme seg til Voss. Han kunne bare forlate familien der og da, for mormor var hjemmeværende med deres to barn. I dag er ofte situasjonen annerledes. Den ene av foreldrene kan ha vakter i helsevesenet, og den andre være mobilisert i Forsvaret. Man kan søke om utsettelse på repøvelse i Forsvaret, men man kan ikke søke om utsettelse på en krig. Skal slektninger eller naboer ta vare på småbarn?

I Sverige har myndighetene sendt ut en brosjyre om hvordan man bør forholde seg i en krise. Lesestoffet er helt sikkert laget på best mulig måte, men det vil alltid være forskjeller i den enkeltes situasjon. Det må til en individuell tilpasning og gjennomtenkning.

I tilfelle krise og masseutflytting fra byer kan noen i mine to storfamilier evakuere til gård, andre har intet sted å gjøre av seg. Da blir et alternativ å reise til meg. Jeg laget for noen år siden et tosiders notat om saken, med to formål. For det første kan man vurdere meg opp mot andre muligheter som kunne dukke opp, og, for det andre, er det ikke sikkert jeg er her når de kommer. Derfor har jeg i notatet også opplyst om en del praktiske forhold, bl.a. hvem de bør spørre til råds. Jeg opplyser om ulike jordsmonn, lengde gjerde som trengs mot viltet og om tidligere påbegynt grøfting for å gjøre myr til innmark.

Etterpå

Min farfar hadde overtatt sin fars agenturfirma. En dag under krigen kom de nye myndighetene og forsynte seg med noen skrivemaskiner til et offentlig kontor. Etter krigen skulle min farfar ha maskinene tilbake. Men de lovlige myndighetene som videreførte det offentlige kontoret syntes at det kunne få beholde utstyret. Det ser ut til at farfar fikk beslaget frigitt etter en del korrespondanse. Lærdommen av dette kan gjelde langt viktigere eiendeler.

Tilbakeføring til normalsituasjon etter en krise er ikke det som er den primære oppgaven for myndigheter som planlegger beredskap. Det hjelper lite om motorsagen er merket med navn om den blir ødelagt av en ukyndig bruker. Traktoren må ha sitt nåværende faste tilholdssted som base, ellers kan den når den krisen er over være innlemmet i en entreprenørs traktorstall eller ha fått fast plass i en offentlig kollektivistisk traktorgarasje.

Vi skal alle gjøre vår plikt i krisesituasjoner, men den kan i mange tilfeller utføres like godt på flere måter.

Les også